2011...

Vel..jeg får vel slenge meg med å si som alle andre sier på facebook. 2010 er over og jeg håper 2011 blir et bra år med mye spennende ting som skjer. Men vil jeg det? Vil jeg ha et spennende år? For min del trenger jeg ikke det. Jeg hadde et spennende år i 2010. Det holder for meg. 25. Januar i fjor fant jeg ut at jeg var gravid. Jeg så alt jeg hadde planlagt gå i grus. Jeg angrer ikke på at jeg fikk Ayshe, langt ifra! Men jeg hadde planlagt å ta master i arkeologi, gifte meg, jobbe litt og så få barn. Det var da jeg ble gravid at jeg skjønte at man kan ikke planlegge fremtiden. For det er ikke alltid den blir slik vi vil. Jeg fant også ut hvem mine virkelige venner var og hvem som var der for meg uansett hvilket valg jeg tok. Man kan ikke si at jeg har hatt mye motgang, men det har vært til tider tøft. Jeg gikk gravid alene uten Hagi noe som har vært det værste for meg! Jeg jobba ræva av meg med bekkenløsning fordi jeg trengte pengene. Og jeg følte meg ofte ensom selv om jeg hadde de viktigste rundt meg enten jeg var på Grua eller i Bergen.

Da terminen endelig nærmet seg skjønte jeg at Hagi ikke kom til å være hos meg. Jeg visste det egentlig fra første dag og hadde 9 mnd. på meg til å forberede psyken min til det. Men likevel taklet jeg ikke tanken på å føde uten han. Jeg skulle ha med meg tre andre som har vært der for meg hele tiden. Men jeg ville selvfølgelig ha han der. Da jeg fødte hjemme fordi vi ikke rakk sykehuset gjorde det ikke ting bedre. Jeg sliter fortsatt med det i dag. Hvorfor? Jeg har ikke noe svar der. Jeg taklet heller ikke i begynnelse å ha barn. Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig. Men man vet ikke slikt før man får barn. Før det tror man det er perfekt hele tiden og kjempe lett. Det er det faktisk ikke. Denne morsfølelsen jeg skulle ha hadde jeg ikke i begynnelsen. For det har man faktisk ikke. Den kommer ikke med en gang man har fått barnet på magen etter fødselen. Og i hvert fall ikke når man får fødselsdepresjon. Men jeg kom meg igjennom det og morsfølelsen er selvsagt her nå. Man må bare prøve å være sterk, selv om det ikke alltid er like lett. Når man har verdens nydeligste jente med det søteste smilet så blir dagene så mye bedre.

For dere virker kanskje ikke dette som noe problem. Men ingen er like. Vi takler ting forskjellig. Og ut fra alt som har skjedd det siste året har jeg lært mye. Jeg har lært ting på den harde måten. Men jeg sitter igjen med erfaringer jeg ikke hadde før.

Derfor håper jeg at 2011 blir et rolig år som jeg kan nyte med familien min.